Det kom en dag i hodet på meg. Og jeg så det aldri før enn da. Det var noe som hadde hengt over meg i lengre tid. Jeg visste det var på tide å snu. Jeg visste at jeg en dag ville jeg angre og en dag ville det hele virke meningsløst. Jeg så aldri tilbake. Men nå skulle jeg endelig snu. Det skulle bli min tur å være den gode, jeg er lei av å være den som alltid må gi - jeg trenger å få noe jeg også. Jeg trenger nærhet. Jeg trenger varme. Jeg trenger en som forstår hva det vil si å være ensom. Så jeg snudde. For det hadde kommet i hodet mitt den dagen. Jeg snudde og alt ble endret. Jeg vet ikke enda om det er en bra ting eller en dårlig ting, men tiden vil ta seg til og jeg vil da innse om det var lurt å snu eller ikke. Ingen vet, men jeg håper det positive, jeg er lei av å være den negative.
Jeg snur meg mot vinden, og der står han. Jeg smiler. Jeg vet enda ikke om dette er en drøm, en positiv vending eller en negativ vending i livet. Men han står der. Jeg går mot han. Det er tåke overalt, og for hvert skritt jeg går, forsvinner han lengre inn i tåken. Jeg begynner å løpe men jeg klarer ikke å ta han igjen. Jeg tar han aldri igjen. "Ikke forsvinn" roper jeg. Men han forsvinner bare lengre og lengre inn i tåken. Jeg blir plutselig våt på beina. Jeg er på vei ut i havet. Eller det jeg tror er havet, det kan godt være en innsjø med tanke på all tåken som ligger rundt meg og han. Men han flyter over vannet der borte. Jeg begynner å gå ut i vannet, men så snur jeg meg. Og går den andre retningen igjen.

Comments

Want to comment? Login or Join

Login Sign up
dce over 11 years ago

Mycket bra att få historier på nordiska språk. Jag hoppas att du kommer att skriva mer!

katowl (joined over 11 years ago)

No favorites

Story information

License

Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0

genres

surrealistic norwegian

tags

love lonliness changes feelings

Contact


We like you. Say "Hi."